Kirketårnet bak Kongens slott Free Hit Counter

 “Byen vokser,-kirken følger”

Dette ble oppslaget for Småkirke-bevegelsens innsats i 1950-årene. Byen vokste eksplosjonsaktig i de nye folketette drabantbydelene, særlig østpå. Småkirken fulgte nølende boligreisingen. Likevel, slagordet hadde i langt videre grad sin historiske berettigelse 50 år tidligere. Da skjedde det en kan kalle et mirakel. To år etter den store byutvidelsen i 1878 besluttet byens fedre å opprette fem nye menigheter på en gang. De nye borgerne av byen skulle ha sine gudshus. I 1880 ble Uranienborg menighet opprettet, men ble klokelig delt i tre for å imøtekomme behovene sør og nord for selve Uranienborgområdet. Homansbyen - Balkeby og Hegdehaugen skulle ligge under Uranienborgsognet. Men hvor skulle Uranienborg kirke ligge?

Vinnerutkast til kr. 200
,-

Det var ingen tvil. Den måtte ligge på Uranienborghøyden. Premierløytnant Th. Gallus vant 1.pris i konkurransen om utformingen av en regulerings-plan for området, hvor kirken skulle være det sentrale punkt. Han fikk 200 kroner for jobben! Utkastet kalte han
 “Simplifix” hvilket er utlagt - enkeltgjort.Free Hit Counter 
Det ble det virkelig, og dertil storartet! Ny konkurranse om utkast til kirkebygg ble utlyst. Det kom inn 12 forslag, og den suverene vinner ble arkitekt Balthazar Conrad Lange, en ungdom på 26 år. Utkastet ble revidert av en kyndig  bedømmelseskomite, og alle var enige om en ting - kirken skulle se ut som en kirke-slik tidens stil og smak krevde. Den måtte oppføres i Hannoveransk ny-gotisk byggestil.
Det måtte bli en langkirke med et høyt tårn over inngangspartiet mot vest, og koret mot øst. Det skulle være sakristier, og man tenkte seg et konfirmantrom bak koret. Tårnet skulle rage høyt over bakken, slik at kirken kunne sees fra alle kanter av byen. Og slik ble det. Det slanke sylspisse tårnet rager over 70 m. opp mot skyene.


Komiteen var fornøyd. Kirken ble i særklasse det mest monumentale og det vakreste av de nye kirkebyggene i byen.

Storm i bystyret.

 Byggingen tok sin tid, med mange komplikasjoner underveis. Fundamenteringen av søylene sviktet. Hvelvkonstruksjonene likeså. Det var gjort for dårlig arbeid, noe som førte til reklamasjoner, konflikter og utsettelser, med derav ubehagelig lekkasje i bevilgede midler. Som følge av dette måtte ekstrabevilninger til. Overskridelsen førte til en heftig politisk storm i bystyret. En innsender i Dagbladet ga kirke-prosjektet det glatte lag i temmelig raljerende og spydige vendinger.

“Gå bare deropp og se! Her er anlagt bedre kongeveier opp til kirken, og med gråsteinsmurer
som et festningsverk. Murene på Akershus er kun skrøpelige sten-stabler mot disse befestningsarbeider.”

 

Det gjorde ikke saken bedre at menighetens første sokneprest, den skarp-skårne, intelligente og fritttalende I.C. Heuch hadde ertet på seg den mer radikale del av bystyret ved sitt opprop “ Til Christen-dommens Venner i Vort land”, hvor han hevdet at det var høyrepolitikken som representerte vernet om de kristne grunnverdier, og ikke den voksende arbeider-bevegelsen. Da saken om etter-bevilgning til kirkebygget ble behandlet i bystyret fikk han hard medfart.

 “Byens skatteydere har all grunn til å beklage seg. Her er innpå en halv million anvendt til å vandalisere Uranienborgskogen for å skaffe pastor Heuch en luxriøs kirke.”


Like fullt, “ lille-lille julaften”, den 22. desember 1886 ble kirken behørig innviet ved en storartet festgudstjeneste med biskop Essendrop i spissen. De tre stor-klokkene kimte ut over hustakene i Uranienborg for første gang. Interiøret var tradisjonell ny-gotikk, med høye krysshvelv mellom søylene og høye dobbeltfeltede vinduer og et rundvindu over og langs sideveggene, samt i koret, og det var åpenbart at her kom det glass-malerier. De kom i sin tid, men før det skulle det anskaffes atskillig annet behørig utstyr. Menigheten skulle ha sitt menighetshus. Pengene var små. Det ble holdt innsamlinger, og flerfoldige oppfordringer til velstående borgere i byen om å gi en gave. Man trengte belysning, oppvarming, orgel, prekestol med himling m.m. Det skulle gå mange år, og først mot 30-årene var tingene på plass etter arkitekt Arnstein Arnebergs planer. Det store krusifikset over korskranken ble skjenket kirken av grosserer A.B. Laurantzon og frue. Et mindre krusifiks og 6 høye alterstaker kommer fra rittmester F. Elster med frue. I tilknytning til krusifiksetkom to figurer av apostelen Johannes og jomfru Maria som en annonym gave  og ble samlet som en klassisk “Calgary-gruppe” over koret i kirkens sentralakse.
I dristigste laget.

Med henblikk på de ovennevnte vinduer hadde kirkens arkitekt allerede vært i kontakt med Emanuel Vigeland for å be han komme med noen utkast til glass-malerier. Det kunne ikke bli noen annen enn Vigeland. Han var en yngre bror av den berømte skulptør Gustav, som vi spesielt kjenner fra anlegget i Frognerparken. Emanuel var allerede en godt etablert kirkekunstner, med store fresko-malerier i bl.a. Vålerengen kirke og Viborg kirke i Danmark. Men det var som glasskunstner han vant sin storhet. Han er den dag i dag regnet som en av vårt lands fremste på dette feltet. Han var en fetert og beundret størrelse i geistlige og kirkelige kretser, særlig høykirkelige, og en engasjert og dypt religiøs personlighet. Hans første utkast til sentralvinduene i koret i Uranienborg kirke var noe vel dristig for det kirkelige establishment i menigheten. Vinduet var tenkt delt i 6 dobbelt-seksjoner som alle fremstilte skapelsen. Bl.a. skapelsen av Adam og Eva, syndefallet, utdrivelsen av Paradiset o.a. beretninger fra Det Gamle Testamente. Adam og Eva-motivet var fremstilt med figurene i all sin nakenhet. Dette falt menighetens sokneprest og andre tungt for brystet, og avstedførte til en hissig avispolemikk med kunstneren som følte seg meget touchert. Vigeland ble dyktig fornærmet. “Han eier ikke kunstforstand,” hevdet han. “Jeg lager ikke noget bilde efter sogneprest Gude Dues opskrift.” Vigeland hadde også gitt utkast til sidevinduene. Her ville han ha bilder av apostlene, kirkefedrene og kjente norske kirkemenn, som stiftsprost Wexels, biskop Schreuder og M.B. Landstad. Denne kjedelige feiden hadde som følge at planene om å få glassmalerier i Uranienborg ble skjøvet ut i det blå. Det skulle gå 10 hele år. Vigeland hadde planene klare for de runde korvinduene. De ble godtatt. Her finner vi bl.a. det kjente sjelfulle, vakre Vigelandske motiv: Den gode hyrde. I oktober 1927 kunne imidlertid et nytt glassmaleri innvies. Det ble sentralvinduet i koret. Vigeland hadde gitt opp tanken på et seksjonert vindu med motiver fra Det Gamle Testament. I stedet hadde han bearbeidet et motiv han hadde brukt i Oscarskyrkan i Stockholm. Sokneprest Lexow Breck beskrev det slik ved innvielsen;

Frelseren favnede den knælende synder, som betat stirrer over mot den straalende himmelske stad med de gylne gater, livstreet med fruktene og livets elv som strømmer klar og rik fremover. Fra himmelen hvælver Guds engels toner, blomster og lovsang over det hele.”

Her møter vi uten tvil glass-kunstneren Emanuel Vigeland på sitt beste. Dette bildet er juvelen blant glassmaleriene i Uranienborg og viser et kunstnersinn i full skaperkraft. Det kom flere vinduer etter hvert. Pådrivere var arkitekt Arnstein Arneberg og menighetens kunstnerprest Fred Tybring. Den sistnevnte ble Vigelands fortrolige og gode venn gjennom resten av livet. Tybring var særlig aktiv og ikke lite kreativ selv i utsmyknings-arbeidet. Sidevinduene i koret ble utformet i små medaljonger med emner  fra Jesu liv, fra bebudelsen til korset. Den andre halvdelen fra apostelhistorien og Johannes Åpenbaring.

Ekseksepsjonell skjønnhet.

Kunsthistorikerne er enige om at disse medaljongene representerer en ny fase i utviklingen av Vigelands billedkunst. Det romantiske skjøre og estetisk vakre, nærmest i klassisk Jugendstil i farger og form er avløst av et djervt, realistisk billedspråk. Her er voldsscener, blod og sterke affekter med tilhørende friske og sterke farger. Vinduene langs kirkens sider fikk tekster og symboler. På sørsiden finner vi “skildringen av den fortapte sønns hjemkomst.” I de dobbelte midtvinduene har vi himmeltrappen bestrødd med blomster hvor den ventende far stiger frem mot sin hjemvendte sønn med utstrakte armer. Dette var Vigelands kjæreste motiv. Vigeland døde i 1948 mens han holdt på med dette arbeidet. På nordsiden har vi bilder fra kjente Jesu liknelser. Midtvinduet fremstiller Mesteren som preker til folket fra båten. Alt er utformet i et sterkt utfordrene ovenfra perspektiv. Vigelands sønn Per Vigeland overtok sin fars arbeider og sluttførte dem. Senere også av datteren Maria Vigeland. Uranienborg kirke har en eksepsjonell skjønnhet, i ytre arkitektur, monumental reisning og djervhet. Men også innvendig. Går man inn i kirken en solfylt formiddag, f. eks. til gudstjeneste, omsluttes man straks av en fargesprakende lyshet. Det kommer fra sollyset som spiller gjennom glassmaleriene. En betagende opplevelse som stemmer til tilbedelse og andakt og åpner sinnet for skjønnhet og lykke.


Dertil er det en sjelden ørenslyst å bli løftet inn i salmesang og kirkemusikk av et av byens beste og største orgler. Kantor Rolf Karlsen uttalte at “orgelet i Uranienborg kirke har fått en klanglig fargerikdom som er ganske unik i vår by.” Vigelands arbeider er forkynnelse av de bibelske sannheter, av evige verdier som mennesker ikke kan være foruten, uten å miste de vesentligste sider ved seg selv. Uranienborg kirke er bydelens praktstykke som må vernes om og skjøttes. Men best ved å brukes. Slik holder man dette Herrens hus i akt og ære

 

 Tilbake