ANDRÉ BJERKE              (1918-85)



BARNDOMMEN
     André Bjerke ble født på Grefsen i Oslo, 30 Januar 1918. I en toetasjes villa med navn “Furulund”, bodde han sammen med sin mor og far. Han ble egentlig døpt Jarl André, men har visst ikke brukt det siste navnet siden. Familien Bjerke var en veldig kunstnerisk familie. Moren, Karin hadde mørkt langt hår og skrev barnekomedier. Hun var også en flink pianist. Karins søster Anne Marie Bjørneboe fikk også en sønn bare 2 år senere. Han fikk navnet Jens Ingvald Bjørneboe. Han ble altså Andrés fetter og ble jo også en kjent forfatter og dikter. Ifølge Jens kunne André hele “Snorre” utenat ganske tidlig (!!!).
 Faren til André het Ejlert Bjerke og han var også forfatter. André snakket ikke så mye om han, fordi Ejlert ikke likte og omgås mennesker. Han satt for det meste i sofaen og leste eller skrev bøker, med pipe i munn. Og når han ikke gjorde det, var han ute på månedslange utenlandsreiser. Det var visst der han hentet all sin inspirasjon. Før han døde i 1936, 76 år gammel hadde han allerede utgitt så mye som 23 bøker. Og selv om det etter hans død ble funnet hele 17 upubliserte manuser oppe på et loft i Schønings gate, finnes det nesten ingen informasjon om Ejlert Bjerke
     Siden André forble enebarn hele sin oppvekst, var han ofte sammen med fetteren ; Jens Bjørneboe. Begge to stammet på morssiden litt fra en svensk familie som handlet trelast i Larvik og litt fra en helnorsk familie fra Telemark. De var begge veldig interessert i vitenskapelige sannheter og livets lover. De  hadde nok begge arvet dette fra sine mødre.
     Litteraturen var en naturlig del av Andrés oppvekst. Dette viste han da han allerede som seksåring vant en konkurranse i en avis der man skulle lage det beste julediktet.
     Andrés første kjennskap til lyrikken, fikk han fra hans far. Ejlert leste tidlig opp mange av hans egne diktsamlinger som han hadde hatt stor suksess med. Men selv om Ejlert var Andrés første “læremester”, varte det ikke lenge før André overgikk sin “gamle far”.

DIKTEREN
      André Bjerke har lenge vært regnet som en av Norges største diktere. Han debuterte med diktsamlingen “Syngende jord” i 1940. Da var han bare 22 år gammel, akkurat like gammel som hans far, Ejlert  var da han debuterte. Mottagelsen André fikk  for “Syngende jord” var usedvanlig overstrømmende til en debut å være. Den ble mottatt med stormende jubel både fra publikum og kritikere. “Jeg har aldri siden følt slik lykke”, sa han. André Bjerke var påvirket av nasjonalromantikken. Dette kommer tydelig frem i “Syngende jord”. For i disse diktene sto virkelig dyrkelsen av livet og naturen i sentrum. Noe annet som også står sentralt i hans lyrikk er tre levende fenomener; eventyret, barnet og kjærligheten. Det fine med diktene til André Bjerke, er at han skriver litt mystisk. Han var også veldig flink til å ordlegge tankene sine slik at de rimer og blir lette å lese og forstå. Og dermed kan noen av diktene også passe for barn!. De  kan også være litt lærerike. Alt i alt har André Bjerke betydd utrolig mye for norsk diktning. Med sine 13 fantastiske diktsamlinger på 34 år er han blitt alles favoritt.
 
KRIMINALFORFATTEREN
     Når man snakker om André Bjerke som forfatter, mener man først og fremst kriminalforfatter. Dette er fordi det var med disse bøkene han ble kjent som forfatter. Men det stod ikke “André Bjerke” utenpå kriminalromanene hans, nei, det stod faktisk “Bernard Borge”. Dette var ikke fordi det var upraktisk med den lille skråstreken over e-en, men det var et pseudonym han brukte når han skrev kriminalromaner; Et navn man finner på, og kaller seg når man gjør bestemte ting. Altså et slags “kunstnernavn”.
     Hans debut som kriminalforfatter kom i 1941 med “Nattmennesket”. Hovedpersonen i denne boken ble en av de mest kjente etterforskerne i norsk kriminalhistorie. Nemlig “Kai Bugge”. Han var veldig opptatt av å løse mysteriene med en vitenskapelig forklaring. Dette ble en suksess, og de neste ni årene skrev André tre nye bøker med Kai Bugge i hovedrollen. Men etter dette brukte ikke André, Bugge mer i sine bøker. Han fortalte bare at han var gått lei av ham, men den virkelige forklaringen var tydeligvis at André oppdaget at det fantes mer mellom himmel og jord enn det vitenskapen kan forklare. Derfor gikk André over til bøker med litt mer overnaturlige forklaringer. Dette viser han for eksempel i “Døde menn går i land” og “Enhjørningen”. I “Døde menn går i land” har han med “sorte messer” og døde menn som går igjen. Og handlingen er forøvrig lagt til et perfekt sted for overnaturlige ting. Nemlig en eldgammel gård på en sagnomsust øy.
     De mest kjente romanene ble også gitt ut flere ganger i andre utgaver og andre forlag de neste årene. Noen ble til og med oversatt til dansk og svensk, og senere engelsk. Nattmenesket har faktisk også blitt oversatt til japansk (!!!). “De dødes tjern” fra 1942 ble senere  filmatisert i 1959. Det ble en meget god og populær film.
     André Bjerke har også skrevet flere andre kriminalromaner som kanskje passer for litt yngre. Som for eksempel “Onkel Oscar starter opp”, fra 1969 og oppfølgerboken; “Onkel Oscar kjører videre” fra 1970 . Begge disse skrev han sammen med Harald Tusberg.
     I alt skrev han 8 kriminalromaner og var æresmedlem i “den internasjonale kriminalforfatterforening”, fikk Rivertonklubbens ærespris og har betydd en del for norsk og internasjonal kriminalhistorie.

GJENDIKTER OG OVERSETTER
      Som gjendikter, oversatt André lyrikk fra over 100 forskjellige diktere og dramatikk fra noen av de største dramatikerne i historien. Spesielt William Shakespeare og Johann Wolfgang von Goethe, men også Molière, Racine, Calderon og Gante var med. Hans største livsverk var Goethes “Faust” (skuespill), som han holdt på med fra 1949 til 1983, bare to år før han døde. Goethe selv hadde holdt på med “Faust” i hele 63 år. Ellers har André  gjendiktet 12 av Shakespeares skuespill. Blant andre Romeo og Julie.
     Når noen skrev så bra som Shakespeare gjorde, nyttet det ikke og oversette med vanlig ordbok, men ifølge Bjerke måtte man se på stemningen og atmosfæren rundt handlingen og deretter gjenfortelle diktet. Det er dette som er forskjellen på gjendiktning og oversetting.

     Når det gjelder lyrikk, så oversatt han som sagt fra over 100 forskjellige diktere. Blant disse var det blant annet flere verker av diktere som Edgar Allan Poe, Oscar Wilde, Friedrich von Schiller, Doroty Parker, Shakespeare og Goethe var noen av dem. André følte seg liksom på en måte i slekt med disse historiske lyrikerne. Dette gav ham kraft og rett å “forme” deres verker i sitt bilde, og formidle verdensliteraturen videre på norsk.
 Til sammen har André gjendiktet 15 samlinger med lyrikk/dikt og 21 skuespill, to norske barnebøker oversatt i vers, og cirka 20 utenlandske barnebøker oversatt i prosa på norsk. I 1980 mottok han Riksmålforbundets oversetterpris.

RIKSMÅLFORKJEMPER
     André var ikke bare dikter, forfatter og gjendikter. Nei, han blir også sett på som en redningsmann for norsk språk. Han var i store deler av sitt liv aktiv i Riksmålforbundet. I sine gjendiktninger av Shakespeares “Romeo og Julie” og “My fair lady”, ga han det norske språket  på en måte nytt liv. På den måten gjorde han hele folket oppmerksom på hvilke verdier som holdt på å bli tapt. Hans siste bidrag i “sprogstriden” var boka “Sproget som ikke vi dø”, som ble utgitt av Riksmålforbundet i 1964. “André Bjerkes ABC”, er også veldig kjent. Tidligere skrev han også flere andre i forbindelse med språket, som for eksempel “Hva er et godt riksmål” fra 1962. Denne kom også ut i forbedret utgave i 1967. Han laget også en ny riksmålordliste. Som du ser, André Bjerke var en god mann for norsk språk.

SJAKK
     Ved siden av dikningen var det sjakk som stod Andrés hjerte nærmest. Hele sitt liv var han opptatt av dette spillet som virkelig trengte tid og mye tenkning. Men han gjorde ikke det uten resultater. Jo, han ble norgesmester flere ganger og var på sin tid en av de største sjakkentustiastene i landet. I sine ungdomsår var han  medlem i Oslo schakselskap, mens når han var litt større på 50 og 60-tallet var han medlem i sjakklubben Stjernen på Grünerløkka. Han følte liksom at det var her han hørte hjemme, på grunn av at han hadde bodd her store deler av sin barndom. På 70-tallet gikk han tilbake til Oslo schakselskap og holdt seg der resten av sitt liv.
     På 60-tallet lagde Bjerke og noen venner et sjakkprogram som gikk på tv en gang i uken. Der lærte de folk om sjakk. Senere ble det også sendt direktesendte sjakklandskamper på radio (!). André holdt også ofte foredrag om sine sjakktanker. Så sjakk var rett og slett spillet i hans liv. Dette viste han spesielt i 1968, da han utga en selvbiografisk bok som fikk nettopp tittelen; “Spillet i mitt liv”. I denne boka skrev han om seg selv som sjakkspiller og beskrev alle sine tanker om dette. Boka ble en suksess og kom derfor ut i en ny og forbedret utgave bare 7 år senere. Selv om André ofte vant sjakkparti, var han ikke egentlig så veldig opptatt av å vinne. Han var mer opptatt av å spille ordentlig sjakk, og gledet seg derfor over alle nye og overraskende trekk og kombinasjoner. Også om det var motstanderen som hadde disse.
     André mente at sjakk var en kunst og en livsstil. Og han simpelthen “elsket” dette spillet. I boken; “spillet i mit liv”, forklarer han hva han mener sjakk “er”;

“I all kunst er det to rom.
Ett hvor alle kan gå inn å se seg om.
Ett som ligger innenfor og er meget større,
men det er ikke lett å få øye på døren;
noen må hjelpe en å finne den.
Det er det som heter å innvies.”

     Det jeg tror André mener med dette er at alle kan prøve sjakk så ofte de vil, men for at de skal bli en skikkelig “sjakkianer”, kreves det mer enn å bare kjøpe ett sjakkbrett.
 Og når man først kommet inn i “det store rommet”, er man innviet og kommet for å bli, og da får man tilgang til grenseløse skatter i en helt grenseløs verden. André Bjerke kom inn i dette fantastiske rommet for snart 50 år siden og han visste at selv om han hadde blitt der i 50 år til, ville han heller ikke da rukket å utforske en brøkdel av alt som finnes der. Men det han fant var etter hans mening gull og edle stener. Det var nok derfor han ble der til sin død.
 
DØDE MENN GÅR I LAND
 Forfatter: Bernard Borge (André Bjerke)

     “Døde menn går i land” er en bok som handler om en rik Oslomann som kjøper et gammelt hus ute på sørlandskysten. Temaet i boka er overtro og spøkelser, og er veldig spennende og veldig vanskelig å legge fra seg. Handlingen begynner i februar 1938 og varer en måneds tid fremover. Alt foregår på en liten halvøy på Sørlandet som heter Heilandet. 

 ANDRÉ BJERKES PRODUKSJON

13__________Diktsamlinger
  4__________Andre versebøker
  4__________Antologier av egne dikt
  3__________Bind gjendiktninger av egne dikt
  5__________Barnebøker
  8__________Essaysamlinger
10__________Monografier
  3__________Skjønnliterære bøker
  8__________Kriminalromaner/noveller m/pseudonym; Bernard Borge
  2__________Komedier (med Odd Eidem)
  5__________Humoristiske publikasjoner
16__________Redigerte antologier
15__________Bind gjendiktet lyrikk
21__________Gjendiktete skuespill (dramatikk)
10__________Barnebøker gjendiktet på vers
20__________Barnebøker oversatt i prosa
  1__________Riksmålsordliste
 
PRISER OG UTMERKELSER

- Oslo bys kulturpris - 1980
- Riksmålsforbundets ærespris - 1980
- Riksmålsforbundets oversetterpris - 1980
- Æresmedlem i riksmålsforbundet
- Rivertonklubbens ærespris
- Æresmedlem i den internasjonale kriminalforfatterforening
- Ridder av første klasse av St. Olav
- Sjakkforbundets gullmerke

                                          
    Tilbake

Ludvig Holberg.
       1684-1754.



Født i Bergen. Professor i København.

Skuespill: komedier med politisk-sosial brodd.
Retter søkelyset på alt det urettferdige i samfunnet. Figurene i komediene er karikaturer (det latterlige er overdrevet). Vi møter lærde som disputerer - diskuterer om latterlige ting, selvkloke som vet/kan alt bedre enn andre. Og noen med sunt vett.

Mest kjent:
· Jeppe på Bjerget
· Erasmus Montanus

      
                                                                        
  Tilbake