Trynebandet i sengestolpen
Et år kom imidlertid ikke slakteren på Flun. Bonden var viss på at et eller annet var galt fatt med slakteren og dro rett hjem til doktoren og ba han skynde seg bort til slakteren. ”Galtedagen er komen, men ikkje slaktaren og då skjønar du sjølv,” sa bonden. ”Han har kanskje glemt hvilken ddag det er i dag, eller lovt seg bort til andre”, mente doktoren, ”han har jo hele bygda til arbeidsfelt”. Flunbonden så inntrengende på doktoren. ”Du er varsla. Henta åt ein sjuk og nektar du å gå så...”. Dermed snudde han og gikk. Doktoren sto og så etter bonden, og advarselen hvilte tungt på han.
Flunbonden hadde rett. Slakteren lå med lungebrann, og utstyret han brukte på galtedagen lå fremme. Slaktekniven ferdigslipt på bordet, blusen og ridebuksa hang klar på sengestolpen. De brukte å ta en ridetur på grisen i den tida før de slaktet den. Ri att og frem eller en runde ute på tunet. På det viset kvika ein up blodet, løyste det, så ein fekk det godt frå kjøtet når grisen fekk kniven, sa de gamle. Slakteren hadde høy feber og fantaserte om at han var ute på flunstunet og red julegrisen. Trynebandet hadde han festet i sengestolpen idet han rykket og dro i det. ”Hypp – vil du i veg din ... Vi får freske deg opp med eit knip i låret”, kom det fra slakteren. Med et reiste han seg opp i senga og kauka; ”No kan du kome med ølskåla Ola, for no hev eg ridi han varm.” I villelse så han det hele for seg. Han satt på griseryggen og drakk slakterskålen. ”Skål for galtedagen, for blodet og godt julekjøt.” Dette var de vanlige ordene han brukte når han red julegrisen. Nei, slakteren hadde nok ikke glemt dagen.
Galtaften var fastedag
Den var på mange måter stordagen i året for han. Da avsto han fra all annen slakting. Både denne dagen og dagen føre som han kalte ”galtaften”, men det var det få som kjente til. Galtaften tok han livet med ro og spiste lite. Ja, det var på mange måter en fastedag for han. Som oftest gjorde han klar utrustningen denne dagen. Han hadde for vane å nappe et hår fra hodet når han skulle prøve kniven for å se om den var kvass nok. Dersom den greide å kutte hårstrået i løse lufta, ja, så klarte den stivbusta på flungalten og... Men tok den ikke hårstrået, strøk han kniven langs halshuden. Folk syntes det var ei lei uvane, for det kunne gå han ille om kniven skrenset.. Deretter måtte ridebuksa fram. Det var ei vadmelsbukse med skinnbak. Skinnet satte han inn med bek, for da satt den fastere til griseryggen. Trynebandet skulle også prøves. Det brukte han å feste i taksperra ute i vedskjulet. Deretter gikk han opp på hoggestabben, tok godt tak i bandet med begge hendene og hoppet. Hvis bandet tålte denne belastningen, ville det også stå for storgalten på Flun også.
Flungalten Josef
De hadde alltid navn på flungaltene, og et år hadde de en de kalte Josef. Nå falt det seg slik at det var kommet en ny klokker i bygda. Denne kjente ikke til galtedagen, ei heller hadde han hørt om Josef. Klokkeren hadde hatt med seg en gjøkalv da han kom og denne skulle slaktes til jul. Meningen var å stelle til gjestebud for presten, lensmannen og doktoren. Etter middagen på galtaftenen sendte han tjenestegutten i vei til slakteren med bud om å komme dagen etter for å slakte kalven. Gutten som også var nyinnflyttet, var som klokkeren ukjent med tradisjonen, og kom frem til slakteren idet han holdt på med å prøve utstyret. Slakteren var ute i vedskjulet og hadde nettopp festet trynebandet. Han hadde kommet opp på hoggestabben og i det samme gutten kom i døra hoppet slakteren. Gjorde de vanlige krampaktige rykkene og ble så hengende og dingle i løse lufta. Tjenestegutten sto skrekkslagen og kjente håret reiste sog på hodet. Han trodde han sto framfor en som hadde tatt sitt eget liv. Brått kviknet han til. Her gjaldt det å være snar skulle han berge livet til karen. I hui og hast trakk han kniven og hogg av trynebandet slik at slakteren stupte i gulvet som en sekk. Nå ville gutten fram å gi stakkaren noen trøstens ord. Fortelle han at det å ta livet av seg ikke var noen løsning på problemene. Men han kom ikke så langt. Slakteren spratt opp som ei stålfjær og dreiv til gutten med slakterkloa, og uten et ord lot han restene trynebandet danse over ryggen til gutten. Til sist kastet han gutten som en bylt ut gjennom døra og opp i en kvisthaug så kvistene føyk omkring. Gutten kom seg forskremt på beina og var et ynkelig syn der han hinket i vei, mer død enn levende, hjemover til klokkeren. Vel hjemme på klokkergården fortalte han hva som hadde hendt. ”Slaktaren sprang i rennesnara med det same eg kom i døra. Så skar eg av snora og ned han datt, men dau var han ikkje nei. Der var både kraft og liv att i han, det fekk da eg kjenne.” Han snudde og vendte på seg slik at klokkeren fikk se hvor ille medfaren han var. Klokkeren så at tjenestegutten var både blodig og forslått, og skjorta hang i laser rundt kroppen på han. ”Ja, du hev vore i slaktarhender,” sa klokkeren. ”I morder og galmannshender og,”la gutten til. ”Eg berga slaktarlivet for ei stund, men vitet hans er ikkje meir. Han har vel saktens hengt seg oppatt igjen, men ikkje går eg og skjer han nedatt.” Motvillig måtte så klokkeren i vei, men særlig lysten var han ikke. Han var så visst ikke hugen på å synge ut en som hadde tatt sitt eget liv, og spesielt ikke så nær opp til jul. Etter hvert som han nærmet seg gården der slakteren bodde gikk det både frost og kvalme gjennom han. Lydløst og forsiktig listet han seg inn i vedskjulet. Jo, slakteren var der og glad ble klokkeren. Slakteren sto å hogg med kniven i løse lufta, for han skulle se hva den dugde til. Han enset ikke klokkeren, men fortsatte å hogge mens han småpratet med seg selv. ”Nå, ikkje det.......så du vil ikkje til? Då får vi vel til å kvesse deg då. Kom i hug at busta er stiv og rothard.” Dermed bøyde han hodet bakover og lot kniven gli langs halsskinnet. Klokkeren kvapp til og kjente svetten sprang. Det fór gjennom han at nå stakk slakteren kniven i seg og tok sitt eget liv rett framfør føttene på han. Her gjaldt det å holde hodet kalt skaulle han berge livet til stakkaren. ”Hm, hm,” kremtet klokkeren,”Guds fred, du steller med kniven seg eg?” Klokkeren kikket varsomt bak seg for å se om veien var klar i tilfelle slakteren vendte kniven mot han. ”Nå..... du steller med kniven?” gjentok han Slakteren bråvendte ”Eg gjer så. Eg rustar meg tel å ta ned’n Josef.” Han var grov i målet. Da klokkeren hørte dette ble han reint ille ved, for Josef var navnet på tjenestegutten.
Elsk Eders fiender
Her gjaldt det å få varslet Josef slik at han fikk gjemt seg for slakteren og kniven, men først ville han forsøke å snakke litt fornuft i denne galningen. ”Elsk Eders fiender,” kom det fromt fra klokkeren. Slakteren så uforstående på klokkeren og la fra seg kniven på stabben
Ta fast klokkaren
Han følte han løp med livet til tjenestegutten i hendene og at han måtte varsle lensmannen. Borte i lensmannsbakkene dukket det fra en kar og slakteren ropte, ”hei Per, ta fast klokkeren. Han har gått fra vettet.” Men Per nølte. Der kom klokkeren, vill i øynene og med en fælslig kniv i neven, beint i mot han. Han kom seg hastig av veien. ”Eg ville ikkje springe rett i kniven,” fortalte han senere. Klokkeren spurtet videre det beste han kunne. Folk rundt om på gårdene hadde hørt oppstyret og kom for å se hva som sto på. ”Kva er det for ståk” sa de, ”hjelpe oss, slakteren er etter klokkeren.” Klokkeren sprang for livet like til lensmannsgården og rett inn i stua med kniven i handa. Der sank han ned i en stol og ble sittende å hive etter pusten. Da han hadde fått roet seg litt, brast det ut av han; ”Nå får du ta deg av slakteren og binde han fast i kjellerveggen. Her for noko siden hengde han seg, men så kom han Josef, drengen min, å skar han ned. Som takk for livet vil han no ta han med kniven. Her har du den. Eg snappa den og no er han etter meg.” I det samme dukket slakteren opp i døra. ”Kom med kniven for i morgen er det galtedagen. Han Josef står borte Flun og ventar,” peste han.
Tårene trillet
Utenfor på tunet hadde det etter hvert samlet seg en mengde folk. De sto der nysjerrrige og undret seg over hva som foregikk inne i lensmannstua. Han Per snakket i vei om en avsindig klokker, og tjenestegutten Josef, som hadde dukket opp, la i vai om en like gal slakter. Folk ristet på hodet ikke visste ikke hvem de to de skulle tro. Inne i lensmannstua hadde lensmannen skjønt mistaket og satt og lo så tårene trillet. Så smått gikk det opp for klokkeren og han sluttet seg til lensmannen og etter hvert stemte slakteren med. Lensmannen åpnet vinduet og ropte til flokken, ”dokke kan berre gå heim godtfolk, det heile er berre ei mistydning.” Det hele endte med en vennskapsskål mellom klokkeren og slakteren. Dagen etter, på selve galtedagen, fikk klokkeren være med til Flun og se slakteren ri storgalten varm og hvordan han han drakk slakterskålen og til sist hvor behendig han tok ned han Josef på Flun.