Herlaugshaugen
En kongegrav fra 800-tallet.  

I dag er ingenting av det som på 1700-tallet ble gravd fram bevart. Tilbake er kun beretningene og de funn som haugen fortsatt skjuler.

  Gravhaugen ligger på gården Skei og i løpet av de siste 250 årene har det vært gravd minst tre ganger i haugen.
Den første utgravningen vi kjenner til ble gjort i 1775. Tyve år senere graver hele det Nærøyske kompani i haugen i halvannen dag. Leder for utgravningen var Løytnant M. Lehn. Det siste store inngrepet skjer fem år senere, da av en flokk bønder under ledelse av løytnant Sommerschild.  Alle undersøkelser ble konsentrert  om sentrum av haugen der en forventet at den døde var plassert.

   På grunnlag av Lehn og Sommerschilds beretninger kan vi danne oss et visst bilde av haugens oppbygging og innhold. Den består av sand som omgir en indre røys av kuppelstein. En tydelig fotgrøft skal ha omgitt haugen. Fotgrøften er fremdeles godt synlig mot sør. I øverste del av haugen ble det påvist to kullag i sandmassene. Djupere nede ble det avdekket markerte brune sjikt med rekker av jernnagler. Videre nede i haugmassene, i nivået med kuppelstein, beskrives funn av furubjelker satt sammen med jernnagler. En nærmere undersøkelse av kuppelsteinslaget,  utført av Sommerschild i 1780, visste at steinslaget dannet en markert mur som var orientert nor-sør.
   Like ved denne steinmuren, i en dybde på 4 meter, ble det avdekket velbevarte skjelettrester av et menneske. Like ved dette, rester av et annet skjelett. I tillegg fantes mengder med dyrebein av storfe  og småfe. Av gjenstander omtales bl.a. en sverdklinge, samt et ringformet stykke av bronse med ingraverte bildeframstillinger.   
   Skjelettrestene og sverdklingen fra haugen ble innbragt til Vitenskapsmuseet i Trondheim og oppbevart der. Funnet av det en mente var kong Herlaugs skjelett var en sensasjon. Det ble samlingens store kuriositet og hyppig framvist.